Eva Steinkjers Puslespill

Hjelper deg til å se flere muligheter

Psykodrama er opprinnelig en gruppeform, utviklet av lege, psykiater, teatermann og forfatter/formidler J. L Moreno (1889-1974) (Bildet av Moreno med bysten er hentet fra internet). I en psykodramagruppe er alle deltakere og såkalte "terapeutiske agenter" for hverandres livsdrama. Dette kan høres avansert og teatralt ut. Sannheten er at denne formen, som bygger på en filosofi om det "eksistensielle møtet" er mer jord- og hverdagsnær enn mange andre retninger innen terapi, veiledning, coaching og selvutvikling.


MIN EGEN PSYKODRAMAREISE

startet for 20 år siden. Jeg befant meg i et sort hull etter en fødsel, og tok et aktivt valg: "Mine to jenter fortjener en glad mamma." Fra da av har jeg startet hver dag med å pynte meg med øredobber, som et rituale som introduserer en ny dag med nye muligheter. Kjernen i min psykodramareise handler om dette: Å gi enhver hendelse og tilstand en ny sjanse ved å ønske spontaniteten og kreativiteten velkommen!

Delvis sykemeldt, delvis i jobb som lærer, delvis student og helt mamma begynte jeg som deltaker i min første psykodramagruppe. På samme tid ble jeg aktiv i selvhjelpsarbeidet til IKS- kvinner med spiseforstyrrelser (nå: Spiseforstyrrelsesforeningen) med mange ulike kreative tilnærminger: drama, magedans, skriving, intergrativ terapi, maling, samtaler osv Alt dette åpnet en nye indre verden med personlig utvikling ved hjelp av ulike skapende prosesser. Egenerfaring med metoden er en viktig del av utdanningen til psykodramaterapeut. Min reise har gitt meg sertifiseringer på tre nivå: Psykodramaassistent (2001-2003). Psykodramaleder (2003-2006). Psykodramaregissør (2007-2010). Deltakelse i basis/kjernegrupper, veiledning på eget arbeid og praksis med grupper og klienter er en stor del av studiet. Allerede som psykodramaleder er jeg utdannet terapeut og kan søke om å bli registrert psykoterapeut gjennom Brønnøysundregisteret, noe jeg har vært siden 2008. Som psykodramaregissør kan jeg veilede studenter i psykodrama, og jeg har flere ganger vært sensor på grunnutdanning og gruppelederutdanning i psykodrama. Jeg har også skrevet om faget, gjennom egne rapporter og som redaktør i (vår forenings fagblad- PIN) Protagonisten.


Monodrama er indviduell samtale ispedd teaterteknikker som for eksempel rollebyttet. I en monodrama blir lederen både terapeut og den som gestalter rollene som oppstår underveis i samtalen. Rollebyttet er en viktig "motor" som aktiverere spontaniteten og kreativiteten i samtalen, som kan handle om sortering av tanker og følelser, få nye perspektiv på problematiske tema eller relasjoner eller forløse spenninger og hele gamle sår. Hele mennesket (kropp, følelser og tanker og det univserselle) aktiveres i denne formen for veiledning/terapi. Endringene kan derfor skje helt ned på cellenivå og læringen når den erkjennes og forstås, kan bli varig og dyp.


Under her kan du lese om en persons møte med monodrama.


"Det virka!

”Hva er det som virka?” Jeg spør i forundring en av mine mulige klienter, som har hatt sitt første møte med monodramarommet, og nettopp har gjennomført sine første rollebytter.

”Det vi gjorde nå virka. Jeg vet ikke helt. Men det var så utrolig mye energi i dette møtet mellom meg og blomstene i bildet som vi satte opp på veggen. Jeg ser meg selv på en ny måte. Det er som om jeg ser bedre, klarere. Det er som om blikket mitt på meg selv ble klarere, ” sier Mette, som vi kan kalle henne her.

Denne erkjennelsen delte hun med meg etter at vi hadde arbeidet sammen en liten halv time. Vi hadde møttes til korte samtaler i lokalet hvor jeg holder til med min praksis. Vi hadde spist sammen denne dagen, men utover det så hadde vi ingen etablert relasjon.

Vi møttes i samtalekroken i monodramarommet mitt. Jeg hadde invitert henne inn til å trekke et kort. Jeg har mange ulike kortstokker liggende. Jeg fant fram både englekort og affirmasjonskort. 


Det som skjedde var følgende:

Jeg la merke til at hun satt god på stolen med begge bena planta i bakken. Dette kommenterte jeg, siden jeg legger merke til at mange som setter seg ned for første gang kan sitte på veldig mange ulike måter. (Jeg la merke til at hun satt med en ”åpen” kropp og kommenterte dette. Jeg sa til Mette at dette var en del av min måte å arbeide på. Hun jobber selv med en kroppsrelatert tilnærming, bla akupunktur).

Jeg spurte hva hun var opptatt av for tida. Hun fortalte at hun hadde veldig mange jern i ilden, men at det var nye ting i gjære: Hun skal gifte seg neste sommer. Hun er gravid, og hun er i gang med å etablere seg med egen akupunkturpraksis. Dette ga meg ideen til å introdusere kunstkortene. ”Velg deg et kort for hver av de tre områdene du nå har nevnt,” sier jeg til Mette samtidig som jeg legger ut deler av kunstkortene. 

Mette går med en gang til et kort som hun forteller hun blir tiltrukket av. Jeg ber henne velge to til. Hun gjør det.


I monodramarommet tvers over samtalekroken har jeg en stor hvitmalt vegg, som vi bruker til både tavle og utstillingsvegg. Jeg ber Mette henge opp ett og ett kort på denne veggen, på det stedet på veggen hun syns de skal være.

Vi ser på disse kortene sammen. 

Jeg spør: ”Hva representerer de?” Mette sier at hun ikke har tenkt over om de tilhører de ulike rollene (mor, ektemake, etablerer). Hun har valgt dem ut fra hva hun likte. 

Jeg spør videre: Hva ser du på hvert bilde? Hun forteller at hun ser energien i de røde blomstene på den blå bakgrunnen. På det andre bildet seg hun en som har alt for mye å gjøre (hun ler mens hun forteller dette). På det tredje bildet ser hun ikke så klart. Her er det mye som skjer, litt kaos, kanskje? Vi går sammen nærmere dette bildet. Hun sier: ”Jeg tror jeg kan se et ansikt her nå. Det ligner nesten på et foster.”

”Hvilket bilde fanger din interesse mest akkurat nå?” spør jeg. Mette er klar: Det blå med de røde blomstene. Jeg ber henne plassere de andre to bildene litt på siden av veggen.

Mette går i møte med bildet på veggen. Hun står en stund og betrakter bildet. ”Jeg kjenner at jeg får energi av å se på dette bildet,” sier hun.

”Nå kan du stille deg ved siden av bildet, så skal jeg intervjue deg som dette bildet, ”sier jeg. Hun ler litt og vet kanskje ikke helt hva jeg mener. Jeg ber henne innta samme positur som dette bildet har. Hun løfter hendene over kroppen og ”blir” motivet i bildet, slik det åpenbarer seg for henne. Hun er full av energi. Full av kreativitet!


Jeg spør Mette i rollen som ”bildet” hva hun ser når hun ser på Mette som sitter på stolen (det er nå en tom stol, men hun synes å være med på forestillingen). ”Jeg ser at hun er grå og kjedelig, lite virksom.” 

Jeg spør henne i rollen som ”bildet” hva hun vil si til Mette. ”Begynn å bruk fargene dine. Vær kreativ. La livet skje.”

Jeg ber henne gå ut av rollen for igjen å innta sin stol som Mette. Jeg forteller at i psykodramagrupper pleier gruppedeltakere å gjenta beskjedene fra rollen. I monodrama er det jeg som leder som gjør dette. Jeg viser til min stol og sier at i denne stolen er jeg forankra som leder. Nå skal jeg gå inn og gjenta beskjeden fra ”bildet”. Jeg gjentar som godt som jeg greier med samme energi, kroppsuttrykk, stemme og ord som Mette selv gjorde. Jeg ser godt på henne og kjenner på timingen. Det er viktig at hun rekker å motta budskapet fra seg selv før jeg går ut av rollen og tilbake i lederstolen.

I lederstolen spør jeg: ”Hvordan var det å ta i mot dette budskapet?” Hun forteller at det var greit.

 Jeg spør videre: ”Er det noe du vil spørre denne delen av deg selv om?”

Mette sier: ”Hvordan skal jeg gjøre det da? Hvordan skal jeg bli mer kreativ?”

I rollen som ”bildet”: ”Begynn å leve og gjør det du har lyst til. Slipp noe av ansvaret som du tar på deg.”

Vi gjennomfører et par rollebytter til for å forankre budskapet. Jeg ser på henne mens hun utbryter: ”Det virka, jo!?!”


Epilog.

Noen dager senere lar jeg Mette lese dette. Hun sier: ”Dette kan du bare bruke. Det var sånn det var. Det var også litt rart å lese det. Som om jeg opplevde det en gang til…”